De siste ukene har jeg bedrevet mye med belønning etter et langt svangerskap. Skapet er fylt opp med nye lekre plagg som jeg gleder meg til å bruke når magen er borte. Ah, den materielle lykken! Jeg føler virkelig jeg fortjener det:) Men denne gangen tror jeg nok de nye tingene symboliserer mer det å se frem til å stable seg på bena igjen. Ordne hår og sminke og ta på noen freshe klær og rett og slett føle at jeg er meg selv igjen.
Jeg gleder meg fryktelig til å se denne lille fyren som snur og vender på seg inne i magen men jeg må innrømme at jeg gleder meg fryktelig til å få kroppen tilbake også. Jeg føler jeg har vært anorektisk i 9 måneder og det er noe jeg aldri trodde jeg skulle føle. Jeg er et matvrak av dimensjoner og elsker (med trykk på elsker) mat, men i graviditeten skjer det noe med denne kroppen som gjør at bare tanken på mat får meg til å ville grine. Samtidig skriker kroppen etter mat til enhver tid, og kombinasjonen blir en følelse av å være på konstant slankekur. Resultatet er at jeg er helt uten krefter, muskler og ledd har tatt seg en lang ferie og bare det å stå oppreist er ufattelig krevende. Det er jammen ikke lite man må gjennom for å få disse små, men så er det jo så uendelig verdt det når de først er her. Den kjærligheten og omtanken som jeg har fått av 5-åringen disse 9 månedene gjør meg helt rørt. Han kommer med små tegninger for å muntre meg opp, gir meg en tyggis så jeg skal være mindre kvalm og kryper opp i sofaen og gir meg verdens beste koser mens han snakker med magen og lurer på om lillebror har tenkt å komme ut snart. At han blir verdens beste storebror er det ingen tvil om.
Men nå går det virkelig mot slutten. Vi snakker faktisk dager! Og når fødsel, barsel, sjokket, barseltårer og gleden har fått nok plass, da skal kroppen prioriteres for det trenger den. Dette beltet fra Cala & Jade hang jeg tilbake da jeg så det i butikkkene i fjor sommer, i år ble det med hjem. Jeg tror det blir råfint til lange og korte sommerkjoler og jeans og tykke gensere når høsten kommer. Det er bare et belte men for meg er det et lite første steg mot det å stable seg på bena igjen:)
